Curium
| Curium | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Curium | ||
| Symbol | Cm | ||
| Atomnummer | 96 | ||
| Utseende | sølvhvit | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Periode | 7 | ||
| Blokk | f | ||
| Kjemisk serie | aktinoider | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 247,0703 u | ||
| Empirisk atomradius | 174 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Rn] 5f7 6d1 7s2 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 32, 25, 9, 2 | ||
| Oksidasjonstilstander | 3 | ||
| Krystallstruktur | tettpakket heksagonal | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 1 340 °C | ||
| Kokepunkt | 3 110 °C | ||
| Molart volum | 1,857 · 10-5 m³/mol | ||
| Tetthet | 13 510 kg/m³ | ||
| Smeltevarme | 13,85 kJ/mol | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 1,3 | ||
| Termisk konduktivitet | 10 (?) W/(m · K) | ||
Curium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Cm og atomnummer 96.
Historie[rediger | rediger kilde]
Curium ble fremstilt første gang i 1944 av Glenn T. Seaborg, Ralph A. James, og Albert Ghiorso ved Berkeley-universitetet i California, USA. Forskergruppen døpte det nye grunnstoffet «curium» etter ekteparet Pierre og Marie Curie som ble berømte for oppdagelsen av radium og sitt arbeide med radioaktivitet. Curium i målbar mengde ble fremstilt for første gang i 1951 av Perlman og Werner som ved nøytron-bombardement av 241Am (americium) fremstilte 40 μg 242Cm.
Curium var det tredje transurane grunnstoffet som ble oppdaget, selv om det er det fjerde i rekken av disse stoffene.
Egenskaper[rediger | rediger kilde]
Curium er et radioaktivt og giftig metall som tilhører aktinoidene. Det har kjemiske likhetstrekk med gadolinium, dog med en mer kompleks krystallstruktur. I metallisk form er curium sølvhvitt av utseende. Det er reaktivt og er mer elektropositivt enn aluminium. De fleste curium-isotopene avgir alfastråling.
Curium akkumuleres i benbygningen i levende organismer, og alfastrålingen ødelegger benmargen – noe som i sin tur medfører stans i produksjonen av røde blodlegemer.
Isotoper[rediger | rediger kilde]
Curium har ingen stabile isotoper. 20 isotoper er kjent hittil, og de mest stabile av disse er 247Cm med halveringstid 15,6 millioner år, 248Cm med halveringstid 340 000 år, 250Cm med halveringstid 9 000 år, 245Cm med halveringstid 8 500 år, 246Cm med halveringstid 4 730 år, 243Cm med halveringstid 29,1 år, og 244Cm med halveringstid 18,1 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 år, og de fleste kortere enn 3 døgn. Isotopene 240Cm, 242Cm, 243Cm, 244Cm, 245Cm, 246Cm, 248Cm kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).[1]
CAS-nummer: 7440-51-9
Forekomst[rediger | rediger kilde]
Curium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. Det finnes i små mengder i brukt reaktorbrensel. 244Cm er til salgs for 100 USD per mg[2]
Anvendelse[rediger | rediger kilde]
Curium har få praktiske bruksområder i dag, men det forskes på å benytte stoffet i radioisotopgeneratorer. 242Cm kan utvikle opp til 3 Watt varmeenergi pr. gram (W/g)[2], men den korte halveringstiden på 160 dager gjør det uegnet som energikilde i permanenete kraftverk. 244Cm er benyttet i alfapartikkel-røntgenspektrometrene (APXS) ombord i Marsroverne Spirit og Opportunity.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lawrence Berkeley National Laboratory – Isotoptabell for curium Arkivert 28. mai 2008 hos Wayback Machine.
- ^ a b «Los Alamos National Laboratory, Chemistry Division - Curium». Arkivert fra originalen 12. oktober 2006. Besøkt 23. mai 2008.